Og det er noe med det å akseptere det ordinære og bli glad i det vanlige. Jeg lar meg selv få lov til å være meg, og har tatt vekk pekefingeren. Jeg har fått ny leilighet i Køben, og gleder meg til primula, vaniljelys, te, rødvin og å se våren spire frem.

Og jeg sitter i sofaen og puster inn en svak duft av juletre og jønnebrød og det er snart jul, og julen pleier å fylle meg med savn og lengsel. Og det gjør den enda.

Men jeg puster inn. rolig og ut igjen. Jeg har funnet stoppknappen.

går bortover brostein så tenker jeg bare på at

du snart er her og fletter

det ut igjen

så går vi ned og kjøper fem røde og to gule

du åpner begge og jeg tenker

Vi mangler ingenting

Men nå for tiden opplever jeg en kjærlighet som er vanskelig å beskrive med ord. Jeg er forelsket. Og forelskelse er ikke det letteste å forholde seg til. Og jeg kunne dedisert dette innlegget til han og hvor fantastisk han er og hvor trygg og verdifull han får meg til å føle, så blir det også feil. Jeg opplever en kjærlighet nå fordi jeg er moden nok til å la meg selv føle slik. Jeg er for første gang i en relasjon med en mann hvor jeg ikke mister meg selv, men hele tiden setter grenser, flytter grenser og kjenner på mine egne følelser i forhold til dette nye.

Og det er kanskje det Marc gjør med meg som ingen har gjort før. Han får meg til å føle meg så trygg at det er greit å føle tvil, usikkerhet og han forstår meg. Og ser meg. Hele meg.

Drake: Take Care

Å bli kastet ut i noe nytt.  med nye mennesker, ny skole og ny kjæreste er ikke alltid lett når man er 25 men fremedeles føler seg som en tenåring. Men så den siste tiden har roen begynt å finne meg hernede i Køben. Hverdagen er begynt å komme på plass og jeg klarer å våkne og føle at her hører jeg hjemme. Jeg tør og pust og jeg tør plutselig å tro på at alt vil gå bra hernede. Jeg får ikke panikk og vil hjem til Bergen med hver minste følelse av motgang. Tvert om så kjenner jeg at jeg gjerne kunne vært hernede enda lengre.

Og følelsen av å utfordre seg selv og mestre er det nesten ingenting som kan slå.

Noen ganger merker jeg hvor glad jeg er i byen. Hvor mange jeg bryr meg om og hvor mange jeg gjerne skulle sett oftere til. Likevel føles den ikke lengre som min. Livet mitt er ikke her lengre, og det er det jeg vil minne meg selv på når jeg om noen dager sitter på flyet til København og gråter til jeg er tom.

For noen år siden var jeg hinsides betatt av denne unge herren, og det siste halve året har vi truffet hverandre litt igjen, og jeg har tenkt at jeg kanskje burde gi det en sjanse og finne tilbake til de følelsene jeg engang hadde. Men det skulle vise seg å være vanskeligere enn jeg har trodd, og nå gir jeg opp hele prosjektet.

Det er samtidig deilig å føle at jeg nå er enda mer klar over hvilke kvaliteter som gjør at jeg mister pusten. Og hvor paradoksalt det er, så er det de egenskapene som jeg tidligere ble frastøtt av. De som skiller seg litt ut i mengden, og som har en følsomhet i seg som verken er påtrengende eller for mye.  En som liker å lese bøker med dypere mening og samtidig får meg til å le så jeg griner. Og at han noen ganger passer en liten hvit hun som heter Oskar som hopper opp i sengen vår om morningen er heller ikke feil.

Og i går da vi satt der så husket jeg tilbake til 2007 da vi begynte å sitte på cafeer sammen og drikke vin, og når vennskapet vårt langsomt begynte å ta form til det som det er i dag. Når vi sitter her i dag er vi mer trygge på hverandre og på oss selv enn vi var for fire år siden. Hviler mer i oss selv og samtalene er mindre preget av drømmer og mer preget av livet. Slik det egentlig er.

http://www.youtube.com/watch?v=q9isRwegBLA&feature=player_embedded