Fred

Etter en dramatisk avslutning på desember og København var det godt å komme hjem. Til ro og fred og pikerommet. Og det er noe merkelig som har skjedd med meg denne måneden. Det er som om jeg har funnet fred med meg selv. Jeg kjemper ikke sånn lengre, men lytter til hjertet, lytter til fornuften og lytter på ingen måte til stress og kompliserte tanker.

Og det er noe med det å akseptere det ordinære og bli glad i det vanlige. Jeg lar meg selv få lov til å være meg, og har tatt vekk pekefingeren. Jeg har fått ny leilighet i Køben, og gleder meg til primula, vaniljelys, te, rødvin og å se våren spire frem.

time out

Det finnes fremdeles stunder da verden min stopper opp og begynner å spinne, og tankene kjører som en karusell og jeg vil av, men finner ikke stoppknappen og beina føles så tunge og jeg tenker at jeg må kjempe for å stå oppreist og tingene bare kjører sitt eget lille spinnville univers. Sånn har det vært de siste dagene og det har jo vært en legitim grunn for det, men så var det dette med en time out da.

Og jeg sitter i sofaen og puster inn en svak duft av juletre og jønnebrød og det er snart jul, og julen pleier å fylle meg med savn og lengsel. Og det gjør den enda.

Men jeg puster inn. rolig og ut igjen. Jeg har funnet stoppknappen.

 

savn

Jeg har flettet savnet inn i håret mitt og når jeg

går bortover brostein så tenker jeg bare på at

du snart er her og fletter

det ut igjen

 

sodavand

Du sier vi mangler en og en halv

så går vi ned og kjøper fem røde og to gule

du åpner begge og jeg tenker

 

Vi mangler ingenting

Take Care

Vanligvis så går det lett for meg å skrive om kjærligheten her inne. Det er det jeg vanligvis bruker dette lille forumet til. Å se klarere på ting som jeg vanligvis syns er kompliserte. Som Øystein Greni sa, music and writing is clear thinking about mixed feelings.

Men nå for tiden opplever jeg en kjærlighet som er vanskelig å beskrive med ord. Jeg er forelsket. Og forelskelse er ikke det letteste å forholde seg til. Og jeg kunne dedisert dette innlegget til han og hvor fantastisk han er og hvor trygg og verdifull han får meg til å føle, så blir det også feil. Jeg opplever en kjærlighet nå fordi jeg er moden nok til å la meg selv føle slik. Jeg er for første gang i en relasjon med en mann hvor jeg ikke mister meg selv, men hele tiden setter grenser, flytter grenser og kjenner på mine egne følelser i forhold til dette nye.

Og det er kanskje det Marc gjør med meg som ingen har gjort før. Han får meg til å føle meg så trygg at det er greit å føle tvil, usikkerhet og han forstår meg. Og ser meg. Hele meg.

Drake: Take Care

know you’ve been hurt by someone else

i can tell by the way you carry yourself

 if you let me, here’s what i’ll do

 i’ll take care of you

http://www.youtube.com/watch?v=izXNw-fVv_o

 

 

KbH

Om to uker har jeg juleferie og da har jeg vært i København et helt semester. De siste månedene har frem til nå stått som de hardeste hittil i mitt liv.

Å bli kastet ut i noe nytt.  med nye mennesker, ny skole og ny kjæreste er ikke alltid lett når man er 25 men fremedeles føler seg som en tenåring. Men så den siste tiden har roen begynt å finne meg hernede i Køben. Hverdagen er begynt å komme på plass og jeg klarer å våkne og føle at her hører jeg hjemme. Jeg tør og pust og jeg tør plutselig å tro på at alt vil gå bra hernede. Jeg får ikke panikk og vil hjem til Bergen med hver minste følelse av motgang. Tvert om så kjenner jeg at jeg gjerne kunne vært hernede enda lengre.

Og følelsen av å utfordre seg selv og mestre er det nesten ingenting som kan slå.

Når man forstår ting

Jeg skriver deg en melding og venter på svar. Du Svarer ikke og uansett hvor trygg jeg er på deg kjenner jeg at jeg får vondt i magen. Jeg ser for meg tutusen handlinger hvor det ender med at hjertet mitt blir knust og får vondt i magen. Og det er da jeg virkelig kjenner det; valget jeg har. Jeg velger å være i en relasjon hvor jeg går ut i fra at jeg er trygg. Trygg på at jeg også vil klare meg fint uten deg. Jeg føler meg trygg og sovner. Våkner nå og ser at du hadde jo sendt melding.

hjem

Det blir rart å komme tilbake til Køben etter disse ukene. Bergen føles noen ganger lite, trengende og inneholder tusenvis av skjeletter i skapene. Hvert utested inneholder minner om forelskelse, kjærlighetssorg, og gode vennskap.

Noen ganger merker jeg hvor glad jeg er i byen. Hvor mange jeg bryr meg om og hvor mange jeg gjerne skulle sett oftere til. Likevel føles den ikke lengre som min. Livet mitt er ikke her lengre, og det er det jeg vil minne meg selv på når jeg om noen dager sitter på flyet til København og gråter til jeg er tom.

Oskar

I går var jeg på Lyderhorn med en. Etterpå laget vi hjemmelaget pizza og zappet kanaler mens vi lå å pratet i sofaen til mamma. Og alt var veldig hyggelig. Trygt-fint-

For noen år siden var jeg hinsides betatt av denne unge herren, og det siste halve året har vi truffet hverandre litt igjen, og jeg har tenkt at jeg kanskje burde gi det en sjanse og finne tilbake til de følelsene jeg engang hadde. Men det skulle vise seg å være vanskeligere enn jeg har trodd, og nå gir jeg opp hele prosjektet.

Det er samtidig deilig å føle at jeg nå er enda mer klar over hvilke kvaliteter som gjør at jeg mister pusten. Og hvor paradoksalt det er, så er det de egenskapene som jeg tidligere ble frastøtt av. De som skiller seg litt ut i mengden, og som har en følsomhet i seg som verken er påtrengende eller for mye.  En som liker å lese bøker med dypere mening og samtidig får meg til å le så jeg griner. Og at han noen ganger passer en liten hvit hun som heter Oskar som hopper opp i sengen vår om morningen er heller ikke feil.

Når alt går så fort

I går var jeg å drakk vin med to av mine beste venninner. Og vi snakket om livet, kjærligheten og sladder som vi alltid gjør. Det var innmari fint. Og disse små øyeblikkene er så fine, når verden stopper litt opp, men på samme tid så gir det meg et perspektiv av at livet er så altfor kort og øyeblikkene så altfor korte.

Og i går da vi satt der så husket jeg tilbake til 2007 da vi begynte å sitte på cafeer sammen og drikke vin, og når vennskapet vårt langsomt begynte å ta form til det som det er i dag. Når vi sitter her i dag er vi mer trygge på hverandre og på oss selv enn vi var for fire år siden. Hviler mer i oss selv og samtalene er mindre preget av drømmer og mer preget av livet. Slik det egentlig er.

http://www.youtube.com/watch?v=q9isRwegBLA&feature=player_embedded